Fyrstene av Finntjern

Filip vokser opp i det storesøsteren kaller «en generasjonskonfliktbolig i dysfunksjonalistisk stil», i den ene halvdelen av Kvartsveien 8 på Bekkelaget i Oslo. Langs gjerdet i 8b står et epletre og slipper sine overmodne frukter ned på 8a, til evig strid mellom de to gamle brødrene som hersker over hver sin del. Nå, i 1985, er Arnstein sengeliggende, lungene gjenklistret etter et langt liv med steinsliping. Arnstein og Truls har ikke snakket sammen på en mannsalder. Det er ikke eplene som er stridens kjerne, det er noe annet, noe som ligger begravd dypt under tausheten. Filip går siste året på gymnaset, han spiller fotball og hører på Bryan Ferry på walkmanen sin, men først og fremst tegner han, på evig jakt etter en strek som kjennes sann. Faren ber Filip besøke den surklende og harkende bestefaren i første etasje, og Filip går dit, først motvillig, siden stadig mer fascinert, for å høre den gamle fortelle fra guttedagene. Det er uroligheter i Europa, den store krigen nærmer seg, og guttenes dansk-tyske far, den såkalte Keiseren, sender sine to yngste ut i Nordmarka for å herdes gjennom somrene. Arnstein og lillebror Truls deler marka med tatere og skogfinner, fløtere og kullsviere, men det er de to som regjerer. Nattekulden svir og sulten gnager, og fyrstene av Finntjern sveises tett sammen, de fisker og sanker og jakter og tjener noen slanter ved å selge litt av fangsten sin på Stortorvet i Kristiania. Samtidig går en eldre bror, Totem, i sin egen verden hjemme på Bekkelaget. Keiseren bekymrer seg for denne storvokste gutten som nok aldri kan komme til å klare seg selv, og en dag bestemmer han at Arnstein og Truls skal ha Totem med seg ut i marka. Den gamles fortelling blir et kappløp med pusten: stadig mer rallende, stadig mer grotteaktig. For Filip gjelder det å få høre slutten på historien før tiden er ute. «Fyrstene av Finntjern» er en fargesprakende, eventyrlig roman basert på like mengder virkelige hendelser og reinspikka løgn.