Samling : Dedikerte dikt

Samling er en diktsyklus som spør hva det vil si å være et folk, et fellesskap. Diktene spør: Hvem er vi når vi prøver å være menneske sammen med alle de andre skapningene, dyrene og vekstene på jorda? Hvor kommer kjærligheten inn i bildet? Er fraværet av humor til å le av og hva gråter vi over? Diktene handler om å samle seg innvendig og folk imellom. De er et forsøk på å vise oss hvem vi er når vi prøver å være et menneske som kjemper for å overleve med oss selv. «Kittelsen klarer å fylle det enkle bildet av en fugl som flyr forbi med både romantikk og politikk. Og denne samlingen rommer absolutt et politisk prosjekt. Det finnes en gjennomgående kapitalismekritikk i flere av tekstene, men den bærende politiske ideen i boken er insisteringen på at nærhet er et gode, ja kanskje er det til og med en nødvendighet i en tid preget av distanse og økende klasseskiller. (…) Spesielt de tekstene som har bygget ut religiøse motiver, som «(til menneskene)» og «(til ordet)», står igjen som vellykkede og originale. Her er Kittelsens stemme virkelig en egen.» Fredrik Hagen, Krabben, tidsskrift for poesikritikk «Kvikt, lettliva og engasjert … Kittelsen søkjer seg til randsonene og utkantstadene, for derifrå å skape overraskande utsikter og innsikter. «Samling. Dedikerte dikt» vil ein kanskje oppfatte som meir liketil, lettliva og streitare enn mykje Kittelsen har skrive tidlegare, men i botnen finn ein utan atterhald den engasjerte tilnærminga som går lik ein raud tråd gjennom heile den lange forfattarskapen. Kittelsens poesi har alltid vigd seg – til her og no, til menneske, verda og røynda… Det eg likar med «Samling. Dedikerte dikt», er at dikta heile tida betraktar språket og verda – iallfall slik desse trer fram i poesien – i ein tilstand i flyt og på veg. At Kittelsen har vore oppteken av opphavet, har mellom anna å gjere med at språket og verda kjem i berøring med kvarandre, utan å vere framme, alt er enno i ferd med å bli til. Dette vil dikta beskytte». Sindre Ekrheim, Dag og Tid «Gjennom 146 fantastiske, fabulerande sider flyttar me oss fritt rundt i alle krikar og avkrokar av det menneskelege, både innvortes og utvortes. (…) For slik er det å lesa Erling Kittelsen sine tekstar: Her møter du grensene din eigen kultur, og språket du har lært der, har sett for kva du kan forstå.» Hadle Oftedal Andersen, Klassekampen